Have you ever

Have you ever felt like ruining everything? Like every step you take turn out wrong, like you have no one to talk to, and no one to trust properly, because you don't feel like they understand? Have you ever felt like ending up alone no matter what yu do? Have you ever trusted someone alse than yourself?

Have you ever regrethed a choise you made? Have you hurted all the people you love? And in the end, have you felt like no one cares about you, even though you know they do? Like someone or something is missing in your life? Which you can't find.. or, dream about being close to.. And when you feel that less worthy.. Is it then a cheap way out, to call it of, and take a slowride, to a better place?

My weakness is, that when I need help, someone close to me, or someone to talk to, I just never get to ask.. Because I'm afraid of dissapointment.

Når man glemmer

Når man glemmer hvordan det er å føle visse følelser. Blir man sjokkert over hvor vondt de kan gjøre, når de først er der. Når man undertrykker en forelskelse og den så blusser opp for fullt blir du slått i bakken og mister pusten. Det er godt og vondt på en gang.
Når man ser den man er glad i logge på msn, eller ringer ham om kvelden, kiler det i magen, og når man skal møte ham er man så nervøs at man ikke får sove. Men når man er der, så føles alt bare riktig.
Jeg har ikke hatt slike følelser på.. ja, det er snart et år nå. Og derfor er alt så overveldende.

Innrømmelse

Jeg har en innrømmelseog komme med.. jeg tar tilbake alt negativt jeg har sagt om metallica og Michael Jackson.. Jeg liker begge deler.. og jeg har kunn sagt det for å ikke være en del av saueflokken.. Men noen ganger, er det greit å gå samme vei som resten av verden :)

Psykologi og søvnmønster henger sammen..

Er det noe som plager en på innsiden, går det til slut over i det fysiske. Mange ganger kan dette føre til søvnproblemer. Så hurra for meg.
I mitt tilfelle er den hjernen som kommuniserer med meg, logikk.
Før, hadde jeg ikke råd til å miste noen, alle var verdifulle, men det var fordi stedet var mindre. Nå ka jeg plukke og tilpasse det jeg trenger, og det jeg ikke gidder anstrenge meg for, jeg kan velge hvem jeg vil ha nære og hvem som skal være bekjente. Jeg må nok gjøre en omrokkering i de rekkene som allerede er lagt. Jeg har allerede begynt, litt ufrivillig. Men det er greit... Jeg trengte ikke det der alikevel.
Så da går vi på neste.

Sympati eller krig?

Ja, i desperate situasjoner smisker man lett etter sympati, dette er vitenskaplig bevist, når man får avslag på sympatien gir dette ofe utslag i sinne. Det er en stor forskjell på hvordan man utagerer mellom kvinne og mann. Typiske trekk hos menn er hulking, usammensatte setninger og konstant gråting. Mens kvinner foretrekker å snakke om alle problemene sine og gi "offeret" skylden for å slik at de får både dårlig samvittighet og sympati til resultat. Den neste faktoren er den største forskjellen. Mens menn, skriker, slår i vegger og kommer med trusler når de kommer til det berømte sinne stadiet, satser kvinner heller på hevnkonseptet (derfor forundrer det meg at alle hevngjerrige superskurker er mannlige) Hevnen foregår som oftest i et forsøk på å ødelegge "offerets" liv i form av sosialstatus, omgangskrets eller familieliv.

Å svare tilbake på et slikt angrep er også en fasinerende konstillasjon. Mens mannen ikke virker som han bryr seg i det heletatt når han konfronterer en kvinne, går en kvinne ofte til motangrep når en kvinne er hennes "motstander" i sinnefasen selvfølgelig.Det er skjeldnere kvinner havner i hatsfasen, for ofte er kvinner mere lettpåvirkelige når det kommer til sympatifasen. Det mest fasinerende er at kvinner ofte spiller på sine egne følelser til motmæle når en mann konfronterer henne i sympatifasen, mens i sinnefasen utagerer hun mot mannen ved å gråte å ta på seg skylden, eller utagere i sinne og snakke mannen rundt til han har mistet grepet. Når en mann møter en mann i slik konfrontasjon, reagerer han ofte med et kort og konsist tilsnakk i sympatifasen mens sinnefasen ofte fører til slosskamp eller utskjelling.

Det er den siste sosiale konfrontasjonen jeg har møtt. Selv sliter jeg med å finne en passende måte å ta til motmæle på, men det er vanskelig hvis jeg skal ta hensyn til at å starte en motkrig i form av den klassiske hatfasen virker som å være det rette, siden jeg er veldig lite begeistret for drama er det vanskelig for meg som en klassisk kvinne å konstantere min endelige besluttning..

Lørdag

Dheee, jeg gleder meg til lørdag =) de som skal, det er fra klokken 6 og utover.. ta med musikk om dere ønsker, eller lev med det vi har fra før av ^^

Meg og vegard = Decemberpower <3

Shit.

Jeg vet det siste innlegget mitt liksom... pissed you of.. så her kommer et til. Jeg vet det kanskje er min egen feil da, at folk ikek gidder ringe meg lenger, at folk ikke gidder invitere meg ut lenger, for jeg KAN aldri. Jeg vet det. jeg vet jeg bryter avtaler, jeg vet jeg ikke stiller opp når folk trenger meg. Men nok en gang.. jeg er ingen flink venn. jeg øver på å være en venn, for ting dere har hatt trening i siden barneskolen, har jeg aldri hatt. Jeg har alltid vært vant til å være den folk slenger dritt til, bruk og kast = MEG! Jeg tror folk later som de er glad i meg, selv om jeg innerst inne vet de er det, så klarer jeg ikke tenke sånn. Jeg er en oppmerksomhetssyk, usikker liten drittunge, og der har dere det, honestly, jeg er sosialt retarded.. Men det er faen ikke min skyld.. Så gi meg litt tid, innimellom? Please, strekk dere litt lenger for meg, enn dere normalt ville gjort? Og jeg lover dere, jeg har samme tolmodighet tilbake.. og det er serr..