Gråtoner i regnbuen.

Selv om jeg har alt jeg noen sinne har bedt om
så føler jeg meg tom.
Som om mørket griper meg og drar meg ned.
Jeg klarer ikke hoppe like høyt som før.
Tyngdekraften føles styrket.
Forvirrelsen i hjertet mitt brenner meg opp
Og avviselsen fra begge sider svir.
Og den smerten lengst unna, er den jeg kjenner mest på.
Jeg har gitt opp fremtiden min.
Det blir ikke noe ut av meg alikevel
Det er det alle sier, det jeg blir fortalt.
Hvorfor ikke bare like gjerne tro det.
Om jeg var verdens regbue
ville den sett ut som et fargestoff fyllt godteri..

Smilene mine kler ikke lenger resten av meg
Øynene mine klarer ikke lenger lese andres
Selvtillitten min rekker ikke opp til meg
Verden blir travel og slitsom.
Jorden snurrer feil vei og jeg tryner
Jeg drar aldri noen med meg.
Aldri noen vedsiden av i det jeg faller..
La meg falle langt
og så sove.