Tilbake dit, hvor fjelltoppene alltid er hvite

Hvorfor, Hvorfor lengter du tilbake? Hvorfor klamrer du deg til de 10 mest misserable årene i ditt liv? Er det fordi kun 6 av dem var gode? Har de ti eldste overskygget? Husker du? jeg husker, jeg minnes, jeg glemmer aldri. Hvorfor klamrer du deg til de som gjorde deg vondt? Så lenge og så mange ganger, har du fremdeles troen på at de er løsningen på dine problemer? Eller strør du salt i sårene dine? jeg kan ikke makte og forstå det. De ville jo aldri ha deg med alikevel.

Lengter jeg? Dypt innerst inne, kjenner jeg fremdeles på gleden ved smerten? Eller har den sluppet taket? Jeg kjenner ikke lenger megselv, sådan.
Jeg skal fortelle litt om hvem jeg er og hvem jeg har vært.. Hvis du vil lese en solskinnshistorie så kan du slutte her, dette er langt fra tilfellet.

jeg, har vært liten, rund og sjenert. jeg har vært usikker på meg selv og hvem jeg er. jeg har blitt diktert rundt siden jeg begynte i første klasse. Jeg har fått mine indre følelser spist opp av en angst så dyp at den aldri helt slipper taket. Skal jeg utdype det? Det blir jeg vel nødt til.
Jeg var guttejenta, hun med det lange uregjerlige håret, hun med shortsen og skrubbsår på knærne som ikke forsto hva en kjole skulle være godt for når den hang seg fast i alt mulig heletiden. Mine likekjønnede i klassen var jåledukker, enkelt og greit. Det skal også sies at jeg var tidligere hedmarking, at jeg bodde i en bygd med 2000 innbyggere, at jeg gikk i en klasse med 18 elever og at det var 64 elever på skolen jeg gikk på. Man blir tidlig formet av slik innestengt kultur. Man blir lært hvordan man skal være fra 3klasse av. I 3klasse ble jeg som alle andre i min situasjon gjort til outsider. Jeg har aldri hatt en barndomskjæreste, jeg har aldri hatt en livslang bestevenn og jeg har ingen skolebilder eller dokumentasjon på at jeg eksisterte i mine tidligere år. Det begynner med utfrysning av felleskapet, derretter følger utfrysning av fritidsaktiviteter og til slutt eksisterer du bare når du gjør bemerkelsesverdige små feil eller hvis du går noen nære nok til at de kan påpeke hvor ekkel du er. Du spiser maten din i stillhet, forsvinner ut før alle andre i friminuttene og kommer sist inn igjen, du tørr ikke si et ord i klassen og du vet om alt som foregår uten å egntlig bli informert personlig om det, fordi ingen legger merke til at du er der. I tillegg føler du den sinnsyke desperasjonen etter å passe inn, den sykelige trangen etter oppmerksomhet, men du får det verken i klassene over deg eller under deg.

Da jeg gikk i åttende klasse hadde jeg venner i 5 klasse. siden de var de eneste som aksepterte meg.. etterhvert begynte jeg å gå med to jenter og en gutt fra klassen over meg, i min brors kull.. Det skal også sies at det da hadde tatt meg åtte år, men jeg begynte å gi faen i hva folk syntes. de hjalp meg å finne mitt alternative jeg, men de hjalp meg også på banen med selvskading.. hadde jeg bare visst hva det innebar. Ja, jeg er tidligere selvskader, etter min rekke med psykiske nederlag kan det egentlig bare forventes. Deretter skiftet jeg skole, jeg hadde en ulevelig skolevei, men uansett hvor ille den var, så et mye bedre alternativ enn den gamle skolen min. Den nye skolen lot meg hvile, bygde meg opp og fikk meg til å tenke bedre om meg selv, håret mitt ble kortere, mørkere og i slutten av 9klasse begynte jeg med sminke for første gang, ja, jeg har bare brukt sminke i 2 år, tenk det.

Mange spør meg hvorfor jeg ikke endte livet mitt der og da, mange lurer på hvordan jeg kunne stå ut med hverdagen min, svaret mitt.. jeg vet ikke selv hva som holdt meg gående, jeg gikk på reservekrefter jeg egentlig ikke hadde. her kommer det ugjevne søvnmønsteret mitt fra. kroppen min er ikke vant til å ha overskudd, den vet ikke hva den skal gjøre med det, og er jeg ikke dødsliten, får jeg ikke sove.

Nå vet jeg hvem jeg er, jeg vet hva jeg er og hva jeg står for. Arrene kommere til å være gravert i sjelen min så lenge jeg lever, men jeg har lært mye, blitt veldig reflektert og sosialt intelligent av erfaringene mine. jeg har noen mennesker og takke for dette..

Min mor, som har kjørt bulldoser over både skoleverk og offentlige systemer for å hjelpe meg, gå i graven den som våger å arte en ondsinnet handling eller yte stygge bemerkninger om min mor

Min bror, som nærmest har oppdratt meg, mitt forbilde i all tid. I mine øyne er min bror ufeilbarlig, farlig men dog sann fatning av mitt skjøre menneskesinn. Han er mennesket som har holdt meg oppe, irettesatt dem som snakket stygt om meg i hans nærvær og ikke minst, grunnstenen for sammholdet i familien.

Mine kjære besteforeldre, mormor og morfar.. Hvil I fred Mormor, du døde så alt for tidlig. Mitt andre sett med foreldre, spekket med gammel visdom og livserfaring

Og tilslutt, de som står meg nære i dag, som kom inn i livet mitt nå i senere tid, de har formet meg til den jeg er i dag og den jeg er stolt av å være.

Helene - Min første bestevenn, med samme absurde og forskrudde væremåte som jeg alltid har undertrykket, takk for at du brakte den frem i dagslys.

Sara - Min andre og beste venn, hun som lot meg kjenne på et ordentlig tillitsforhold, fikk meg til å stå frem som bifil og lærte meg og verdsette vennskap og fortrolighet.

Det er de menneskene jeg har lyst til å takke spesielt. men jeg må nesten takke en hel flokk til med mennesker... Jeg må takke de som utsatte meg for all elendigheten og smerten, slik at jeg kunne møte alle disse vidunderlige menneskene som fyller hjertet mitt med kjærlighet, hodet mitt med glade tanker og øynene mine med liv. Takk for at dere er drittsekker <3

Hva som bragte disse tankene på bane? kun en simpel venneforespørsel på facebook fra en av mine gamle skolekammerater, hvis man kan kalle det en kammerat. han er 3 år yngre enn meg og det hele med invitasjonen er for meg et mysterium, han virker ensom. Det triste er at ikke jeg heller, har sjans i havet til å redde de som lider samme skjebne som meg, jeg var heldig. Rett og slett