Des sitter de.. Min far og iren. Jeg tenker på gamledager. Den gangen jeg kom til dette huset for første gang. Alle minnene... En aner ikke. Den natten jeg sov her første gang og jeg hørte pappa skrike og henne gråte. Min far har aldri vært et forbilde. Jeg husker hun skrek og at noe smalt.. Dagen etter var kaffe kannen knust og øyet hennes blått. Jeg var kanskje bare 8 men slettes ikke dum.. Derfor er det merkelig for meg å sitte ved dette bordet og se på dem... Slik de sitter og snakker om dagligdagse ting som om ingenting har hendt nå 9 år senere..
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar