Jeg har lært nå, å sikte etter noe bedre enn det du har, det gir baksmell, alikevel fortsetter jeg. Du mister alt, jeg er klar for å miste alle slik at jeg kan avslutte det jeg begynte på alene, veien er ikke lang nå lenger, ikke tro noe om meg. Jeg skuffer deg.
Jeg blogger mye nå fortiden, jeg tror jeg har mange følelser og tanker som må ut av systemet mitt. Jeg har 3 ting som må ut
1. Jeg er i et tilfelle hvor en part sier tl meg at jeg burde ditche en annen part fordi denne andre parten lyver og så oppdager jeg i senere tid at denne første parten har løyet til en tredje part om meg og kastet meg ut av felleskapet uten en gang å konfrontere meg med konflikten som jeg har vært heller nøytral til hele veien og derfor, derfor syns jeg dene første parten kan måke sin egen stall før de kritiserer noen andres møkk.
2. Jeg ORKER ikke stilen min lenger, jeg blir deppa hver gang jeg ser meg i speilet, orker det rett og slett ikke. Så hva er problemet? Å komme seg ut av stilen, når man har hatt en stil siden man var 12 så er et stilbytte ganske vanskelig, men hey, jeg får hjelp <3
3. Jeg gjør mennesker rundt meg usikker, jeg tror det er på tide at jeg trekker meg litt tilbake ¨på noen punkter, for det jeg holder på å rote meg inn i nå kan bli kaldt følelsesløst og ondskapsfullt og det vil jeg ikke.
sånn ellers bortsett fra det har ting begynt å roe seg end rundt meg og jeg slapper mere av, jeg begynner å kjenne at det blir lettere å takle hverdagene og i morgen begynner jeg SS1A nye ark, ny klasse, gammel skole. Men alikevel, jeg gleder meg.
Jeg venter fremdeles på at noe skal skje rundt meg, i dag har jeg ikke hørt noen ting, mon tro om noen er tom for penger på kortet? :) Uansett jeg ringer snart og håper på svar for jeg savner..
Det dukker stadig opp nye ting, ting jeg ikke vet, ting jeg ikke forventer, det meste av det klarere jeg å akseptere, men savnet, savnet er så sykt vanskelig. 15 september er lenge til det, spesielt når man er forelsket, hva om jeg gjør noe feil i mellomtiden? Hva om jeg fucker opp alt? eller gjør deg usikker? Tankene jeg sitter med er absurde, jeg har holdt ut helt til nå.. Men, jeg velger å tro at jeg kan holde ut, vente, vente, vente, jeg kan vente. Jeg VIL vente... Jeg tror på oss.. <3
Verden.. Jeg er et nøtteskall, håpløst forelsket og imun mot smerte en stund, og så kommer baktankene, alt det negative, tankene mine siger på, i stille mørke bak sjelen min, som enda smiler av dine ord og møtet vårt. Alikevel er jeg redd, du skifter slik. Noen ganger blir jeg usikker fordi du virker så kald, du sier slike ting som gjør meg redd for at du er usikker på meg, og brått blir jeg usikker på deg. Jeg vil ikke mase, eller plage deg, egle meg innpå deg eller virke desperat.. Derfor distanserer jeg meg isteden og venter på at du tar kontakt, jeg vil ikke være i veien, og hvis dyu ke vil ha nmeg der, hvis de vil se meg, og hvis du angrer, så si det, vær så snill.. For noen ganger blir jeg usikkerog jeg føler jeg ikke strekker til og at jeg ikke er bra nok, Stilen min er et evig dillemma, og jeg vil ut, ikke på grunn av deg, men jeg føler den ikke passer mer, men jeg kommer ikke ut. Hjelp meg ut?
Det ligger sikkert til grunn at jeg er så usikker, alt som skjer rundt meg, den evige krigen med mamma, rettsakstrusslene fra faren min og oppløsningen av vennegjengen min, alt rives frahverandre og jeg trenger egentlig å komme meg vekk fra Halden en stund, men uten noe sted å dra og heller inget annet sted jeg vil være, enn bare nær deg så hjelper ikke ønsketenkningen min stort. Je vil ikke reise lenger vekk fra deg enn jeg alt er og du har lovet meg å ike reise fra meg heller.. Unnskyld at jeg er så usikker jeg har sikkert ingen grunn, men ting har gått galt så lenge nå at det ikke skulle forundre meg om rekken fortsetter. Jeg vet du leser her innimellom, men dette er en dagbok, og følelsene mine legger jeg aldri sjul på.
Jah, nå virket jeg jævlig sippete jeg føler meg klagete og masete, men det ligger der, og jeg har blitt glad i deg, jeg bryr meg om deg og jeg vil deg alt som er bra, ikkesant, men usikkerheten, gehh..
Jeg savner ham allerede.. Det er helt sykt, at det går ann å savne noen etter så kort tid.. Han gjør meg så glad, bare de småmeldingene om at han savner meg, eller at han spør om jeg har spist, jeg er ikke vant til at folk bryr seg slik om meg. Men jeg sover hvertfall varmt, det er ikke dårlig bare det..
Verden regner bort fortiden, men jeg er glad inni meg.. I dag har jeg tatt nytt passbilde, også har jeg hengt med Helene, Therese og masse andre folk som datt innom i byen, nå er vi hos Robin, vi ser på "klokka åtte hos meg"
Jeg savner stemmen hans.. Herregud, nå skal jeg gi meg!! Jeg bare, ja. Jeg bare håper jeg får se ham igjen snart. Frem til da skal jeg savne.. <3
fordi dette er det eneste fackings stedet jeg kan få formidlet det på!!!! HAN HAR INGENTING MED SAKEN Å GJØRE!! Jeg løy ikke for deg og du klarte helt fint å ødelegge det selv. jeg fortalte deg sannheten den dagen ved lunchbaren, sånn er det bare, ok? hva jeg gjør nå, trenger jeg ikke svare for, det er mitt valg og jo mere jeg har lært deg å kjenne dess lettere har jeg forstått at dine feil ligger merkelig langt unna din horisont for forståelse, men jeg bryr meg om deg. som sagt. jeg mente det jeg sa den dagen.
Meg, som sov hos Helene i natt, side om side med Therese, Min søtesøte! Hun er så nydelig når hun sover. Meg hører skumle lyder hos Helene... Knirking i veggene,, Brr.. ^^, Men jeg sov godt, de 6 timene jeg sov, varmt, og med utkastelsestrussel hjemmefra er avkobling hos helenem fra alle intrigene og kulden utenfra, som et mrakel. Jeg sang singstar og danset med Marie, koselig, lykke, for første gang på lange tider, bortsett fra de små gledeskickene jeg får på melding. Helene er glad forresten, veldig glad <3
Men det er ikke det jeg skulle skrive om, sånn egentlig.
I dag sto jeg opp klokken halv ti, hvor jeg fant ut at jeg måtte ta elleve toget til moss. Brått.. Jeg rakk en halv dusj og å stresse ned til stasjonen for så og bestille billett.. Så satt jeg på toget med Tina, jeg hørte på musikk og sov pittelitt : D Så gikk jeg av toget, og sendte medling: Snart der>! og så; DER! Og så fikk jeg Komr! til svar.. et kvarter senere kom en megakawaii gulng mot meg og ble tildelt en av mine berømte hoppeklemmer :D Så satte jeg meg i mamman hans sin bil,for den hadde han lånt, mamman hans kjører cab, det er litt kult. Han kjører bmw.. xD
Så sto vi i kø i parkeringshuset til Moss Amfi, og han gklagde, og det er den verste formen for parkering jeg noen gang har vært borti xD (Sorry Ju!!) Uansett, jeg var drtsliten, jeg var det.. Så vi satt bare der, etter jeg hadde fått i meg litt mat og han holdt rundt meg, og jeg rundt ham, og det var bare koselg :3 Så fikk jeg pannenussen jeg ble lovet og han fikk kinn nuss :F Også maserte han skulderen min, men da holdt jeg på å sovne så måtte han slutte med det xD Men ÅÅÅÅH!!! HER KOMMER DET SØTESØØTE!!! På slutten av tiden vi satt sammen så poket han nesen min, han koset nesen min, rett og slett (Han poket den også) -.- Da lo hsn xD Alle ler >_> Men halloo... plutselig så lagde han sussemunn til meg, og da gjorde jeg sann tilbake og brått så hadde jeg kysset ham :F Han har myke myke lepper! Og han sa unnskyld fordi han ikke trodde jeg kysset tilbake.. Gud jeg er så fjortiss xD Men hallo, jeg er hodestups forelsket, jeg er så glad i ham at.. åhh.. Jeg har bare møtt ham to ganger også er jeg så glad i ham, det er sykt.. Også fulgte han meg halvveis til togstasjonen, jeg fikk klem, også nusset han på meg en gang til. også måtte jeg vente en time på toget, jeg sto og gliste hele tiden og folk så rart på meg, men jeg brydde meg ikke : D
- Fjortiiiizz
Hvorfor, Hvorfor lengter du tilbake? Hvorfor klamrer du deg til de 10 mest misserable årene i ditt liv? Er det fordi kun 6 av dem var gode? Har de ti eldste overskygget? Husker du? jeg husker, jeg minnes, jeg glemmer aldri. Hvorfor klamrer du deg til de som gjorde deg vondt? Så lenge og så mange ganger, har du fremdeles troen på at de er løsningen på dine problemer? Eller strør du salt i sårene dine? jeg kan ikke makte og forstå det. De ville jo aldri ha deg med alikevel.
Lengter jeg? Dypt innerst inne, kjenner jeg fremdeles på gleden ved smerten? Eller har den sluppet taket? Jeg kjenner ikke lenger megselv, sådan.
Jeg skal fortelle litt om hvem jeg er og hvem jeg har vært.. Hvis du vil lese en solskinnshistorie så kan du slutte her, dette er langt fra tilfellet.
jeg, har vært liten, rund og sjenert. jeg har vært usikker på meg selv og hvem jeg er. jeg har blitt diktert rundt siden jeg begynte i første klasse. Jeg har fått mine indre følelser spist opp av en angst så dyp at den aldri helt slipper taket. Skal jeg utdype det? Det blir jeg vel nødt til.
Jeg var guttejenta, hun med det lange uregjerlige håret, hun med shortsen og skrubbsår på knærne som ikke forsto hva en kjole skulle være godt for når den hang seg fast i alt mulig heletiden. Mine likekjønnede i klassen var jåledukker, enkelt og greit. Det skal også sies at jeg var tidligere hedmarking, at jeg bodde i en bygd med 2000 innbyggere, at jeg gikk i en klasse med 18 elever og at det var 64 elever på skolen jeg gikk på. Man blir tidlig formet av slik innestengt kultur. Man blir lært hvordan man skal være fra 3klasse av. I 3klasse ble jeg som alle andre i min situasjon gjort til outsider. Jeg har aldri hatt en barndomskjæreste, jeg har aldri hatt en livslang bestevenn og jeg har ingen skolebilder eller dokumentasjon på at jeg eksisterte i mine tidligere år. Det begynner med utfrysning av felleskapet, derretter følger utfrysning av fritidsaktiviteter og til slutt eksisterer du bare når du gjør bemerkelsesverdige små feil eller hvis du går noen nære nok til at de kan påpeke hvor ekkel du er. Du spiser maten din i stillhet, forsvinner ut før alle andre i friminuttene og kommer sist inn igjen, du tørr ikke si et ord i klassen og du vet om alt som foregår uten å egntlig bli informert personlig om det, fordi ingen legger merke til at du er der. I tillegg føler du den sinnsyke desperasjonen etter å passe inn, den sykelige trangen etter oppmerksomhet, men du får det verken i klassene over deg eller under deg.
Da jeg gikk i åttende klasse hadde jeg venner i 5 klasse. siden de var de eneste som aksepterte meg.. etterhvert begynte jeg å gå med to jenter og en gutt fra klassen over meg, i min brors kull.. Det skal også sies at det da hadde tatt meg åtte år, men jeg begynte å gi faen i hva folk syntes. de hjalp meg å finne mitt alternative jeg, men de hjalp meg også på banen med selvskading.. hadde jeg bare visst hva det innebar. Ja, jeg er tidligere selvskader, etter min rekke med psykiske nederlag kan det egentlig bare forventes. Deretter skiftet jeg skole, jeg hadde en ulevelig skolevei, men uansett hvor ille den var, så et mye bedre alternativ enn den gamle skolen min. Den nye skolen lot meg hvile, bygde meg opp og fikk meg til å tenke bedre om meg selv, håret mitt ble kortere, mørkere og i slutten av 9klasse begynte jeg med sminke for første gang, ja, jeg har bare brukt sminke i 2 år, tenk det.
Mange spør meg hvorfor jeg ikke endte livet mitt der og da, mange lurer på hvordan jeg kunne stå ut med hverdagen min, svaret mitt.. jeg vet ikke selv hva som holdt meg gående, jeg gikk på reservekrefter jeg egentlig ikke hadde. her kommer det ugjevne søvnmønsteret mitt fra. kroppen min er ikke vant til å ha overskudd, den vet ikke hva den skal gjøre med det, og er jeg ikke dødsliten, får jeg ikke sove.
Nå vet jeg hvem jeg er, jeg vet hva jeg er og hva jeg står for. Arrene kommere til å være gravert i sjelen min så lenge jeg lever, men jeg har lært mye, blitt veldig reflektert og sosialt intelligent av erfaringene mine. jeg har noen mennesker og takke for dette..
Min mor, som har kjørt bulldoser over både skoleverk og offentlige systemer for å hjelpe meg, gå i graven den som våger å arte en ondsinnet handling eller yte stygge bemerkninger om min mor
Min bror, som nærmest har oppdratt meg, mitt forbilde i all tid. I mine øyne er min bror ufeilbarlig, farlig men dog sann fatning av mitt skjøre menneskesinn. Han er mennesket som har holdt meg oppe, irettesatt dem som snakket stygt om meg i hans nærvær og ikke minst, grunnstenen for sammholdet i familien.
Mine kjære besteforeldre, mormor og morfar.. Hvil I fred Mormor, du døde så alt for tidlig. Mitt andre sett med foreldre, spekket med gammel visdom og livserfaring
Og tilslutt, de som står meg nære i dag, som kom inn i livet mitt nå i senere tid, de har formet meg til den jeg er i dag og den jeg er stolt av å være.
Helene - Min første bestevenn, med samme absurde og forskrudde væremåte som jeg alltid har undertrykket, takk for at du brakte den frem i dagslys.
Sara - Min andre og beste venn, hun som lot meg kjenne på et ordentlig tillitsforhold, fikk meg til å stå frem som bifil og lærte meg og verdsette vennskap og fortrolighet.
Det er de menneskene jeg har lyst til å takke spesielt. men jeg må nesten takke en hel flokk til med mennesker... Jeg må takke de som utsatte meg for all elendigheten og smerten, slik at jeg kunne møte alle disse vidunderlige menneskene som fyller hjertet mitt med kjærlighet, hodet mitt med glade tanker og øynene mine med liv. Takk for at dere er drittsekker <3
Hva som bragte disse tankene på bane? kun en simpel venneforespørsel på facebook fra en av mine gamle skolekammerater, hvis man kan kalle det en kammerat. han er 3 år yngre enn meg og det hele med invitasjonen er for meg et mysterium, han virker ensom. Det triste er at ikke jeg heller, har sjans i havet til å redde de som lider samme skjebne som meg, jeg var heldig. Rett og slett
Ja, jeg burde stole på deg, men du har sagt så mye kødd, at jeg vet ikke hva du mener og ikke mener.. eller om du mener det du sier du ikke mener. Jeg er basicly veldig forvirra, men hey? Er det så rart? Jeg tåler ikke sånne ting, enten sier folk det de mener, eller så holder de kjeft..
Jeg sov hos Sara i natt, sammen med Helene, det var toselig <3 Sara lagde kjøttkake til meg :3 I dag gikk vi til byen og hang før jeg dro hjem igjen for å pakke osv, me is going to dadii :3 Han har basseng. Så Helene, Sara og Therese skal bade med meg, Therese er forresten verdens søteste lille emodott :3 Jeg har verdens søteste venner!!
Men jeg er nervøøs.. For i morgen er det lørdag, og på en lørdag i et annet fylke rett over fjorden så få noen besøk, og jeg er redd den noen liker det besøket selv om den noen egentlig ikke skulle treffe besøket fordi besøket liker noen, men den noen sa at vedkommende ikke likte besøket, og da blir jeg redd for at den noen skal like og møte besøket alikevel, fordi jeg er glad i den noen... bleh.. Jeg liker ikke sånne ting.. Jeg tror jeg trenger den noen..
So, lot of facts have came up now lately, we all know that. Helly and Fredrik broke up lately, after went Thessa and Fryd, then Gundi og Lini. Lots of break ups, and we all know which direction I am going.. What happened, and why, I'm not gonna sit here at my blog and explane anything, it'd be kinda rude to the persons it involves, which is me, and another one. Who basicly know who he is.. Well case is the new event gave me a seducive feeling of freedom, it's the best thing I've ever done for myself (Sorry) But truth is, I feel free.
I also came to a renewing point of trust yesterday. It has to do with a phonecall including words spoken to me from lips of truth, Sara knows all about that for your curiousity Helene, since the conversation took place in Saras room.
I have also had a vacation week with my mother in oslo, which reminded me of all the sacrifaces we kids do at all time when it comes to our parents. It's a rare experience for me, who're surrounded by so many guards and so many siblings.. After all I had a great time, I bought japanese soda for Helly and pocky for me. I'm saving up to a cosplay and the corset on DC.
Our friends.. Oh, it's all so fucked up, I mean it.. Seriously.. It's FUCKED I noticed now lately.. And I'm taking distance, sorry, but I am. M are going for T.. It's obvious.. I know H* well enough to say.. F is going for S, I know H* well to.. And they should just back of BOTH of them, since T likes someone alse and S is fragile... Well anyway, my head is pretty mixed up theese days, and I need someone around me, but the luggage containing with theese people, who's a person I don't need to see just now.. it pushes me away..
