Jeg har en innrømmelseog komme med.. jeg tar tilbake alt negativt jeg har sagt om metallica og Michael Jackson.. Jeg liker begge deler.. og jeg har kunn sagt det for å ikke være en del av saueflokken.. Men noen ganger, er det greit å gå samme vei som resten av verden :)
Er det noe som plager en på innsiden, går det til slut over i det fysiske. Mange ganger kan dette føre til søvnproblemer. Så hurra for meg.
I mitt tilfelle er den hjernen som kommuniserer med meg, logikk.
Før, hadde jeg ikke råd til å miste noen, alle var verdifulle, men det var fordi stedet var mindre. Nå ka jeg plukke og tilpasse det jeg trenger, og det jeg ikke gidder anstrenge meg for, jeg kan velge hvem jeg vil ha nære og hvem som skal være bekjente. Jeg må nok gjøre en omrokkering i de rekkene som allerede er lagt. Jeg har allerede begynt, litt ufrivillig. Men det er greit... Jeg trengte ikke det der alikevel.
Så da går vi på neste.
Ja, i desperate situasjoner smisker man lett etter sympati, dette er vitenskaplig bevist, når man får avslag på sympatien gir dette ofe utslag i sinne. Det er en stor forskjell på hvordan man utagerer mellom kvinne og mann. Typiske trekk hos menn er hulking, usammensatte setninger og konstant gråting. Mens kvinner foretrekker å snakke om alle problemene sine og gi "offeret" skylden for å slik at de får både dårlig samvittighet og sympati til resultat. Den neste faktoren er den største forskjellen. Mens menn, skriker, slår i vegger og kommer med trusler når de kommer til det berømte sinne stadiet, satser kvinner heller på hevnkonseptet (derfor forundrer det meg at alle hevngjerrige superskurker er mannlige) Hevnen foregår som oftest i et forsøk på å ødelegge "offerets" liv i form av sosialstatus, omgangskrets eller familieliv.
Å svare tilbake på et slikt angrep er også en fasinerende konstillasjon. Mens mannen ikke virker som han bryr seg i det heletatt når han konfronterer en kvinne, går en kvinne ofte til motangrep når en kvinne er hennes "motstander" i sinnefasen selvfølgelig.Det er skjeldnere kvinner havner i hatsfasen, for ofte er kvinner mere lettpåvirkelige når det kommer til sympatifasen. Det mest fasinerende er at kvinner ofte spiller på sine egne følelser til motmæle når en mann konfronterer henne i sympatifasen, mens i sinnefasen utagerer hun mot mannen ved å gråte å ta på seg skylden, eller utagere i sinne og snakke mannen rundt til han har mistet grepet. Når en mann møter en mann i slik konfrontasjon, reagerer han ofte med et kort og konsist tilsnakk i sympatifasen mens sinnefasen ofte fører til slosskamp eller utskjelling.
Det er den siste sosiale konfrontasjonen jeg har møtt. Selv sliter jeg med å finne en passende måte å ta til motmæle på, men det er vanskelig hvis jeg skal ta hensyn til at å starte en motkrig i form av den klassiske hatfasen virker som å være det rette, siden jeg er veldig lite begeistret for drama er det vanskelig for meg som en klassisk kvinne å konstantere min endelige besluttning..
"I just want to know who he is"
I understand you, then I don't
What has she to do with it..
Am I t judging?
Or just afraid not to stand up
What if I'm not good enough?
If I just can't be the supportive
If you need someone outide
If this distance is killing us
Should I then come back?
And just don't care about what it'd do to me
Would it change anything at all?
Or am I still just a flaw.. to you..?
I remember the words she said
"It's just us, we can't afford to lose anyone"
What if I'm allready lost
Becaue of my absent?
Then What is left?
Did I choose wrong?
I aint perfect
Then neither is my family
I've been pretending to be happy so long
I alost forgot how it felt
That soaking feeling when everything drags you down
The way people around you expect things
What about me?
Aint I allowed to expect?
While people shuffels in and out of my life
I still play on repeat
Deep down inside
If I only could open up for someone..
If I asked you to do one thing for me
Just this time
Just once..
Would you?
I'll keep flying in sirckles
Around my own edge of hopelessness
If only for a while
I could close my eyes and be happy
For real this time..
I'm a hell good pretender
So don't let me down...
Please
Jeg er trøtt
som HEO
Null sleep tonight..
Men jeg og sara skriver bok
til hverandre, med hverandre..
I fluff her.
Hun sitter bak meg
vi har planlegging
og jeg prøver virkelig å forstå
men det.. går ikke
Noen ganger
så føler du deg ekstra sårbar
du kan fort føle deg forsvarsløs
og de argumentene du har vanligvis
de finner du ikke igjen
Du kjenner tårekanalene presser
Men du vet ikke hvor du vil
for i utgangspunktet..
var du allerede nede.
Andre ganger
Trenger ikke folk si noe
Du føler deg allerede verdiløs
Men når de som skal være dine verger
alikevel presser deg ned i tillegg
Hvor er da din rett i livet?
Hvorfor ble du ikke bare hos dem
De du vet allerede elsker deg
Som ikke trenger å bevise noe
Som du vet gjør alt
I beste mening
Du vil ikke lenger
Du trekker deg tilbake fra fellesskap
Ingen kan fylle tomrommet
Hjertet ditt blir nok en gang til is
Og når søvnen senker seg over byen
Vandrer du hvileløst rundt alene
Like ensom som din sjel
Jaa! Da har jeg åpnet bloggen min for offentligheten igjen. Den trengte litt følelsesmessig renovasjon, beklager for det :)
I dag har jeg.. Trent.. På family. En og en halv time med kondisjons og styrketrening. Jeg er støl alt nå, så jeg blir nok et morsomt syn på skolen i morgen kan jeg tenke meg. Da jeg kom hjem spiste jeg ovsnbakt ørret og det var namnamnamnam!! Nå skal jeg spise opp sjokolademousseen min og chille resten av kvelden :) Flink L!! *klappe på hodet*
Bortsett fra det har jeg jo begynt å danse Hip Hop. I november skal jeg delta i den regionale skolekonkurransen i fredrikstad. Ikke kom å se på, serriøst.. flaut xD
Jaa, jeg tok meg en tur rundt på blogspot og blogg.no og valgte å finne interresante blogger rundtomkring =)
Blogg nr. 1:
http://jillstodayisaw.blogspot.com/
Denne bloggeren velger å lage små tegninger for hver dag hvor hun bruker frasen; "Today I saw" Med en tegning under, facinerende og kreativt spør du meg.
http://isledance.blogspot.com/
Denne bloggeren bruker bloggen som fotoarkiv, hun tar merkelige, eksotiske og gode bilder, underholdende og et klart friskt pust i bloggverdenen.
http://taperen.blogg.no
Denne bloggen fikk jeg fra min venn Adrians lignende foretak. (http://mannehore.blogg.no) Eieren av denne bloggen velger å fremstille seg selv som taper som en form for humor, han gjør en del morsomme ting med vlogging som er verdt og få med seg. Har veldig sansen for ham. Pluss at han er gul og søt! + i boka!
http://www.phoo-d.com/
For alle dere fornøyde matmomser der ute :) versågod
Jeg føler meg isolert ISOLEEERT!! Jeg er tom for penger på kortet serru >_> Fæle greier det der. Dumme kontantkortløsning. Jeg savner mammas månedlige 400 kr på kortet løsning :/ Jeg som har blitt sosial igjen og greier. Koseseg! Jeg vet ik om jeg drar til dadi i dag, men det kan godt være =)
Jeg leste verdens tetteste ting i går. nå skal blogg brått være interresant for mennesker du ikke kjenner, underholdning rett og slett. Unnskyld at jeg sier det men hva FAEN? Blogg er en online dagbok.. men jeg vurderer faktisk å lage en blogg for entertainment også, hva syns dere om det? er vel på tide dere kommenterer litt på bloggen min folka? =)
Nå har jeg koblet opp mobilbloggen min til den ordinære bloggen min :) Så nå slipper dere to forskjellige blogger. woho!!!
BTW!! I'm going to tusenfryd i morgen :D gledeseg!!
Jeg har vandret rundt i fjortisstilværelsen min lenge nok, nå. Latt folk undervurdere potensialet som bor i meg. Jeg er ferdig. Ikke mere gul bil, sitte på bakken, hva faen er det jeg har holdt på med? Jeg trenger ikke leke drittunge for at folk skal akseptere meg? Jeg har innbilt meg at folk vil avsky og stå tilbake for slike mennesker som meg. Som vurderer, overveier og tenker over hvert eneste skritt en tar så lenge at det kan virke spontant når jeg først kommer dithen at jeg handler. Derfor, aldri spontan, men hemlighetsfull. Jeg kjenner meg selv ganske godt, en skulle kanskje ikke tro det. Forvirret? For øyeblikket ikke. Jeg vet hvor jeg vil med livet, og en del av meg er ikke en del av det. Det er på tide å droppe ut av det. Fjortissfase, hadebra.
Det letter hjertet mitt. Det er fint, det gjør meg glad, men alikevel provosert. Medfølelse og empati er ukjente faktorer men atter en gang for min del er hatet bedre enn lengselen, det er lettere og leve med, verden kan aldri bli eller forbli men en gang i fremtiden vil du se, og forstå hva jeg snakket om. Å finne nye relasjoner er ikke hensikten min med det første, jeg leger meg ned og nyter å være tilstede i mitt eget. Slik alle mennesker har behov for men sjelden gjør sorterer jeg sjelen min og snakker med hjertet, slik at de lettere kan kommunisere. Relasjonene dine kan du ha alene, men de fleste vet at i valgets kvaler kan alt skje, men jeg ønsker ikke presse ting så langt. Senere i livet etter flere dager med intens erfaring, hvor jeg ikke er fartsdemperen vil det være lettere å få forståelse for mitt valg og mine ord. Kall meg gjerne barnslig, men les mellom linjene og fortell meg om du kan forstå løgnene og redselen min etter du har gått grundig inn i deg selv. Om noen år kan du komme tilbake til meg, så får vi se om du fremdeles står frem som ufeilbarlig
Jeg vet for de fleste jeg kan virke som jeg ikke bryr meg om noen fortiden. Jeg trenger bare litt tid for meg selv, og styre litt med livet mitt, få orden på ting. Ting jeg ikke forstår, og vanskelige ting. Mamma er skeptisk fordi jeg har kontakt med pappa, pappa er sikker på at mamma hater ham, mamma er sikker på at pappa er ute etter å ta henne og jeg er bare forvirra, ingenting annet. Igjen i en offisiell krig mellom mine foreldre. Hurra.. Jeg tror jeg legger meg ned og dør snart.
Faren min er verdens søteste menneske. Seriøst! Dette er litt spesielt for meg, jeg har aldri hatt en far, før nå det siste halve året. Jeg har visst hva han het, hvor han kom fra og hvem han var. Det er først nå jeg har fått en person inn i livet jeg kan kalle Pappa. Forrige helg var vi på tur til hytten til bestemor. Bestemor og damen hans (Hariett) var også med. Det var kjempekoselig og jeg lærte mye om familien og barndommen min jeg ikke visste og jeg lærte å spille 10 000 (Et terningspill), som visstnok er en tradisjon å spille i min familie.
På onsdag kom han til meg fordi jeg skal få låne seng av ham, den har sånn funny fjernkontroll som kan vippe den opp og ned :3 Jeg sover bedre nå faktisk, og det er bedre for kroppen min.. I tillegg kom han med blomster, te-lys, lampe og sånn for å pynte opp rommet mitt og få det til å se mere varmt ut, han syntes rommet mitt var så tomt og følelsesløst. I går måtte jeg levere tilbake den mobilen jeg hadde lånt siden min forsvant, Pappa mente jeg måtte ha mobil så han fikk tak i meg, så han dro og kjøpte ny til meg q.q Søtt med tanke på situasjonen.. I tillegg tar han seg tid til å sitte ned og snakke med meg lenge, høre på meg og gi meg råd. Dere forstår kanskje ikke hva som er så spesielt.. Men jeg har ikke tenkt å henge ut noen mennesker heller =) Jeg drar til pappa på lørdag, for han har bursdag på søndag =) Jeg gleder meg <3 (Bilde kommer senere)
Hvordan kan jeg tro deg? Når du fortsetter å såre meg?
Skal jeg svelge og tilgi hver gang? Eller kan jeg si at grensen er nådd?
Jeg tørr ikke si noe, for jeg er redd for å såre deg
Så bagatelliserer jeg problemene mine, velger å tro at de ikke er så viktige.
Men hvor står jeg da? Jeg vet jo at det er et problem, at det ikke løser noe, men jeg klarer ikke såre deg, ikke igjen. Du vil ikke høre når jeg snakker, når jeg føler lukker du ørene, jeg når ikke inn, jeg kommer meg ikke ut, jeg er fanget i min egen fortvilelse, i ditt nærvær er jeg straffedømt.
I'm resting, I feel tired. My back and my feet hurts, but I'm here. Inside I'm trash, I don't remember much, but I'm still hoping that I have someone, someone who cares. I know I have one, but so far away, with a caring family also for me. Thank you for your hospitality. I still wait, unpationantly but for you, it'll allways be there. I guess I just couldn't manage to tell you straight out how you've captured my heart with your soul. You brought back feelings I did no longer think my body were inhabbited of. And thinking that you didn't care back is the easiet way to tell myself that I can live without you. But I get it now, I can't. You opened my iceheart, removed the brick wall who've stood there longer than you can imagine.
I don't wanna talk about what happened. I don't know those last days. I'll just keep the memories and hope that wherever you are and what life you're living in the future, I'm happy for you..
Jeg har lært nå, å sikte etter noe bedre enn det du har, det gir baksmell, alikevel fortsetter jeg. Du mister alt, jeg er klar for å miste alle slik at jeg kan avslutte det jeg begynte på alene, veien er ikke lang nå lenger, ikke tro noe om meg. Jeg skuffer deg.
Jeg blogger mye nå fortiden, jeg tror jeg har mange følelser og tanker som må ut av systemet mitt. Jeg har 3 ting som må ut
1. Jeg er i et tilfelle hvor en part sier tl meg at jeg burde ditche en annen part fordi denne andre parten lyver og så oppdager jeg i senere tid at denne første parten har løyet til en tredje part om meg og kastet meg ut av felleskapet uten en gang å konfrontere meg med konflikten som jeg har vært heller nøytral til hele veien og derfor, derfor syns jeg dene første parten kan måke sin egen stall før de kritiserer noen andres møkk.
2. Jeg ORKER ikke stilen min lenger, jeg blir deppa hver gang jeg ser meg i speilet, orker det rett og slett ikke. Så hva er problemet? Å komme seg ut av stilen, når man har hatt en stil siden man var 12 så er et stilbytte ganske vanskelig, men hey, jeg får hjelp <3
3. Jeg gjør mennesker rundt meg usikker, jeg tror det er på tide at jeg trekker meg litt tilbake ¨på noen punkter, for det jeg holder på å rote meg inn i nå kan bli kaldt følelsesløst og ondskapsfullt og det vil jeg ikke.
sånn ellers bortsett fra det har ting begynt å roe seg end rundt meg og jeg slapper mere av, jeg begynner å kjenne at det blir lettere å takle hverdagene og i morgen begynner jeg SS1A nye ark, ny klasse, gammel skole. Men alikevel, jeg gleder meg.
Jeg venter fremdeles på at noe skal skje rundt meg, i dag har jeg ikke hørt noen ting, mon tro om noen er tom for penger på kortet? :) Uansett jeg ringer snart og håper på svar for jeg savner..
Det dukker stadig opp nye ting, ting jeg ikke vet, ting jeg ikke forventer, det meste av det klarere jeg å akseptere, men savnet, savnet er så sykt vanskelig. 15 september er lenge til det, spesielt når man er forelsket, hva om jeg gjør noe feil i mellomtiden? Hva om jeg fucker opp alt? eller gjør deg usikker? Tankene jeg sitter med er absurde, jeg har holdt ut helt til nå.. Men, jeg velger å tro at jeg kan holde ut, vente, vente, vente, jeg kan vente. Jeg VIL vente... Jeg tror på oss.. <3
Verden.. Jeg er et nøtteskall, håpløst forelsket og imun mot smerte en stund, og så kommer baktankene, alt det negative, tankene mine siger på, i stille mørke bak sjelen min, som enda smiler av dine ord og møtet vårt. Alikevel er jeg redd, du skifter slik. Noen ganger blir jeg usikker fordi du virker så kald, du sier slike ting som gjør meg redd for at du er usikker på meg, og brått blir jeg usikker på deg. Jeg vil ikke mase, eller plage deg, egle meg innpå deg eller virke desperat.. Derfor distanserer jeg meg isteden og venter på at du tar kontakt, jeg vil ikke være i veien, og hvis dyu ke vil ha nmeg der, hvis de vil se meg, og hvis du angrer, så si det, vær så snill.. For noen ganger blir jeg usikkerog jeg føler jeg ikke strekker til og at jeg ikke er bra nok, Stilen min er et evig dillemma, og jeg vil ut, ikke på grunn av deg, men jeg føler den ikke passer mer, men jeg kommer ikke ut. Hjelp meg ut?
Det ligger sikkert til grunn at jeg er så usikker, alt som skjer rundt meg, den evige krigen med mamma, rettsakstrusslene fra faren min og oppløsningen av vennegjengen min, alt rives frahverandre og jeg trenger egentlig å komme meg vekk fra Halden en stund, men uten noe sted å dra og heller inget annet sted jeg vil være, enn bare nær deg så hjelper ikke ønsketenkningen min stort. Je vil ikke reise lenger vekk fra deg enn jeg alt er og du har lovet meg å ike reise fra meg heller.. Unnskyld at jeg er så usikker jeg har sikkert ingen grunn, men ting har gått galt så lenge nå at det ikke skulle forundre meg om rekken fortsetter. Jeg vet du leser her innimellom, men dette er en dagbok, og følelsene mine legger jeg aldri sjul på.
Jah, nå virket jeg jævlig sippete jeg føler meg klagete og masete, men det ligger der, og jeg har blitt glad i deg, jeg bryr meg om deg og jeg vil deg alt som er bra, ikkesant, men usikkerheten, gehh..
